På veien til suksess møter Kristian Hadeland tidlig i karrieren en liten gruppe mennesker som på dunkelt og tilsynelatende tilfeldig vis påvirker retningen. I utgangspunktet ikke rart. Vi møter alle mennesker som påvirker oss. Slik er livet, og i fiksjonens verden kalles de antagonister. Antagonistene må til for å drive handlingen videre, trigge hovedkarakteren, protagonisten, til å reagere og handle. I Nattskolen (2024) av Karl Ove Knausgård, som er Kristians scene, stilles spørsmål ved tilfeldighetene i disse møtene. Hva er vår store fortelling i dag? Er det hele regissert av en større makt, og i tilfelle en mørkere makt?
Gjennom romanen ligger Philip Marlowes Dr. Faustus, basert på legenden om Faust som selger sin sjel til djevelen, som et gjennomgående bakteppe. Dr. Faustus må til slutt betale prisen for et liv fylt med makt og suksess, og på samme måte følger vi Kristian Hadelands reise. Kristian forlater sin norske hjembygd for å studere fotografikunst i London, hvor han møter Hans og en gruppe kunstnere, som på mystisk vis blir en del av hans liv. Det er gjennom Hans at Kristian introduseres for Faustus-dramaet. Hans, som selv er en tidligere fotokunstner, har skiftet form og lager nå kunstinstallasjoner der natur og teknologi smelter sammen. Blant annet har han programmert døde og utstoppede dyr til å oppføre seg som om de var levende, et kunstnerisk motiv som kan tolkes mot spørsmålet om menneskets frihet og hvor tilfeldig livet er.
Hans og hans venner påvirker Kristians kunstneriske utvikling, og på subtilt vis virker det som om de er katalysatoren for suksessen og makten Kristian etter hvert oppnår som kunstner. At Hans også bokstavelig talt introduserer Kristian for «djevelen» i bildet – det første fotografiet som avbilder mennesker, kjent som «Boulevard du Temple» eller «Crime Boulevard» – hentyder ganske opplagt mot hvem som trekker i trådene. På grunn av den lange eksponeringstiden er menneskene på boulevarden usynlige på dette bildet, men Hans peker ut én synlig skikkelse og antyder at han kan være djevelen. Fotografiet, Faustus-legenden og Hans’ innflytelse skaper en okkult grobunn i Kristian, som forsterkes når han begår et mord og risikerer drapsdom. Første del av romanen avsluttes med at Hans redder Kristian fra drapsdommen og fengselsstraff. Romanen blir videre nesten som en true crime-historie, der vi higer etter å få vite om Kristians suksess nå er forseglet med en faustiansk pakt og i så fall til hvilken pris.
Hva kunst er er et gjennomgående spørsmål i romanen. Og typisk Knausgårdsk er sidene fulle av essayistiske refleksjoner med referanser til litteratur, kunst, fotografi og popmusikk. Shakespeare-forskeren Harold Bloom har uttalt noe i retning av at mens historiebøkene og sakprosaen forteller samfunnets historie, forteller skjønnlitteraturen menneskets historie. Knausgård skriver det slik: «All kunst handlet om én ting, og bare én ting, om hva det ville si å være i verden».
Å følge Kristian Hadelands indre resonnementer for hvorfor han handler som han gjør og hva det vil si «å være i verden» for ham, slukte meg. Romanen er skrevet i jeg-form, noe som gir oss VIP-plassering til hovedpersonens indre verden. Synsvinkelen avslører de underliggende tankerekkene bak hverdagslige, passiv aggressive handlinger og det er fascinerende og nifst å følge den altoppslukende egosentrisiteten bak fasaden. Vi får innblikk i en tydelig narsissistisk tankegang, der Kristians handlinger i stor grad er drevet av et oppblåst ego og en barnslig trang til hevn når han føler seg krenket, enten det er bevisst eller ubevisst. Et vendepunkt i handlingen er når Kristian dreper en uteligger i et anfall av raseri fordi mannen nekter å returnere en lighter han har lånt. Kristian rettferdiggjør handlingen ved å si: «Men det var ikke lighteren i seg selv. Det var det at han trodde han kunne stjele fra meg. Frekkheten i det. Han fikk takke seg selv». I en annen situasjon nekter han å kjøpe julegave til niesen sin fordi han føler seg krenket av ekspeditrisen. Tidlig i handlingen påpeker Kristians far at sønnen er en narsissist, mens en kvinne konfronterer ham med ordene: «Du har jo ikke noe hjerte. Det er helt svart der hjertet ditt skulle vært». Egosentrisiteten dreper empatien hos Kristian. Makt, kontroll og suksess er det som fyller ham.
I motsetning til fotografering der lang eksponering fjerner mennesker i bevegelse, kan livets bevegelser fremkalle det menneskelige. Romanen starter med at vi møter Kristian rett før han skal dø. Historien hans fortelles retrospekt, men innledningen skaper en ramme som viser at han ikke er blottet for følelser og forståelse for drivkreftene i seg selv. Han ser, men kan ikke sette ord på det:
«Hvis jeg kunne formulere hva jeg føler her jeg sitter, fortvilelsen som river og sliter i meg, natt og dag, det bunnløse mørket, ville du forstå, men det kan jeg ikke, for i språket i seg selv ligger det håp, i språket i seg selv er det lys. Natten, den er språkløs. Og språket retter seg alltid mot en annen. Å formidle ensomhet i språket er derfor umulig. Der ensomhet er, er ikke språket, der språket er, er ikke ensomheten».
Denne innsikten vitner om at han har konkludert for nattemørket som både preger ham selv og alle menneskene som lever her på samme tid som ham selv. I Marlowes Faustus-drama slutter Faustus en ny pakt med djevelen som frigir ham når han ved veis ende må gjøre opp. Nattskolen belyser menneskets muligheter i mørket av livets tilsynelatende tilfeldigheter. På et litt uforklarlig vis sitter jeg igjen med følelsen av at vår eneste mulighet for å skape den nye store fortellingen mennesker i dag sammen kan bekjenne seg til – vår tids store fortelling, er å anerkjenne djevelens eksistens … .
Legg igjen en kommentar