Kan du reise fra tilværelsens uutholdelige fremmedgjøring hvis du har privilegiet til å betale ekstra for oppholdet? Termush av Sven Holm er en klaustrofobisk beretning om ukene etter atomkatastrofen der rikingene har søkt ly på apokalypseversjonen av The White Lotus.
Velkommen til Termush, luksusresortet som inviterer de privilegerte blant oss til forhåndsbooking av rekreasjon, bevertning og underholdning ved verdens undergang. Sven Holms korte roman med samme navn som åstedet for handlingen, Termush, er en dystopi lagt til ukene etter en atomkatastrofe. Romanen ble første gang utgitt på dansk i 1967, 22 år etter at Prometevs flamme tente verdens første atombombe og «Little boy» og «Fat man» tilintetgjorde Hiroshima og Nagasaki. Vietnam-krigen har vart i ti år. Verden er i ferd med å våkne til politisk bevissthet. Samtidig øker velstanden blant folk flest og den teknologiske utviklingen gjør livet mer komfortabelt og underholdende. Uten å vite det har Laika og Gagarin rekognosert for Elon Musks SpaceX og plan om å kolonisere Mars ved apokalypse. Termush’ gjester har økonomisk kapasitet til å preppe noen klasser over jodtablettene, toalettpapiret og nødradioen jeg selv har plassert i kjelleren. Men hvor lenge kan man leve i en nedbrent og forstyrret verden uten selv å bli forstyrret?
Fortellingen starter når hotellets gjester geleides til Termush’ hotellrom noen dager etter dommedag. De ankommer fra tilfluktsrom i hotellets kjeller der de har tilbragt «a sufficient lenght of time» (Holm, 2023). Jeg-fortelleren, og romanens navnløse hovedkarakter, tilkjennegir at han valgte resortet på grunn av dets beliggenhet, komfort, tilgang til friskt vann, og forsikring om sikkerhet. Hotellets interiør viser ingen synlige spor etter atomnedslaget og gjestene møtes som på et hvilket som helst luksusresort. Tross oppstandelsen av en ny verden utenfor, der jorda er pløyd opp, vegetasjen skrubbet bort og «every single blade of grass has been turned inside out like the fingers of a glove», er hotellmanagementet profesjonelle til fingerspissene. Men ved en glipp informeres gjestene om fire mennesker utenfra som ble funnet døde på hotelltrappen samme dag de selv ble innlosjert i sitt nye liv – en ung kvinne og tre menn drept av strålingsskader. Omdreiningspunktet for handlingen videre er både de ytre og indre forstyrrelser Termush’ gjester møter i forsøk på å skape og verne om sitt komfortable mikrosamfunn. Termush ble utgitt i ny engelsk versjon i 2023, og Jeff Vandermeer skriver i forordet at romanen både er «a realistic chronicle of a microsociety’s collapse and a surreal journey of a man confronted by crisis, remaking his surroundings as a way of coping» (Holm, 2023).
Bortsett fra uregelmessige nattlige alarmer som beordrer beboerne ned i kjellerens tilfluktsrom, minner handlingen om Mike Whites The White Lotus. Termush-beboerne er rikinger på resort der et hotellmanagement sørger for felles gourmetmåltider, underholdning, parties, utflukter med en ‘Noas ark’, og at mindre privilegerte holdes utenfor. Termush-managementets mål er det samme som Armonds, manager ved White Lotus’ Maui-resort, stadfester i første replikk:
And the goal is to create for the guests an overall impression of vagueness that can be very satisfying, where they get everything they want but they don’t even know what they want, or what day it is, or where they are, or who we are, or what the fuck is going on. (White, The White Lotus – Season 1: Arrivals, 2021).
Termush’ gjester er som White Lotus’ gjester. Underholdningen er dyrekjøpt fremmedgjorthet, og de fråtser uten å forstå at den virkelige prisen de betaler er villfarelse. Kanskje uansett ingen grunn til bekymring? Termusherne kan verken sjekke ut når de vil eller forlate hotellet. Både hotellmanagementet som også er mikrosamfunnets ledere og medofre, og gjestene er lukket inne på resortet adskilt fra naturen som er lasert av modernitetens massive etterlatenskaper. Vakter lønnet for å rekognosere ødeleggelsene og potensielle farer og angrep, beskriver verden utenfor som «as it did in the second the dicaster struck; we who remain behind move around the immense black crystal, but we are quite incapable of altering it» (Holm, 2023). Det er bokstavelig talt et skarpt bilde på hvordan naturen har blitt totalt ugjennomtrengelig og upåvirkelig av og for menneskene. Hotellets gjester opplever ikke det som skremmende. De har tross alt betalt for de eksklusive rettighetene til fortsatt å leve bekvemt og angstfritt parallelt med den moderne verdens absolutte endelikt.
Leverer postapokalypse-overlevelses-pakken det gjestene har betalt for? Mens de fleste av hotellets gjester kjemper for retten til å bli i den behagelige sfæren av ikke å vite «what the fuck is going on», mener et fåtall at de har krav på informasjon om hva som skjer. Jeg-fortelleren er tidligere foreleser ved et universitet, og har en akademisk tilnærming til den nye tilværelsen. Han er kritisk, men samtidig analytisk og pragmatisk. Han ser på den intenderte hemmeligholdelsen av de fire døde på hotelltrappen som en overtredelse av beboernes rettigheter til informasjon: «By doing this the management has assumed the role of a superior authority to which it has no right» (Holm, 2023). Han betalte ikke oppstartsgebyr og høye månedlige avdrag for å plasseres «in statu pupillari» og fratas mulighetene til selv å vurdere situasjonen han befinner seg i. Samtidig sier han at «I understand the fear of getting involved into the disaster. And that the days at Termush go according to the plan; the sun continues to shine, meals are served and music flows out of the loadspeaker». Senere avsløres at rekognoseringsmennenes ekspedisjonsrapporter også sensureres for beboerne. Managementet mener at «It was the duty of staff and management to clear away unpleasant things in the same way that it was their duty to maintain confidence and cleanliness» (Holm, 2023). I en avstemning om fortsatt sensur, stemmer gjestene for tillit og et resort uforurenset av omgivelsenes spor fremfor informasjon om ubehageligheter. Å sensureres vekk fra livets alvor og involvering i katastrofen er en rettighet som ivaretas på Termush. Det motsatte er kanskje som krenkelse å regne.
Hotellmanagementet påtar seg også oppgaven med å beskytte gjestene for deres egne opprivende og vanskelige følelser som naturlig nok kan inntreffe når jordkloden har fått sitt endelige elektrosjokk. Da hovedkarakterens romnabo og fortrolige, Maria, får et følelsesutbrudd og umiddelbart injiseres beroligende i armen for så å bli ført bort, konstaterer jeg-fortelleren at hennes ukontrollerte følelser er mer naturlige enn den selvkontrollerte «stiff upper lip» han selv og de andre gjestenes viser: «It means that neither her imagination nor her sensibility is gagged and bound, as ours are». Han undrer om undertrykkelse av instinkter og følelser heller gjør mindre egnet til å ta riktige beslutninger i krisesituasjoner, men spørsmål som dette svinner hen i ønskene om komfort på Termush. Målet for både besetning og gjester synes å være å rive seg vekk fra den naturlig følelsesflora, la instinktene visne og slik leve uforstyrret videre i en forstyrret verden. Forstyrrende gjester medisineres.
De færreste av oss har penger til å å teste Elon Musks SpaceX til Mars, og som mindre privilegiert kan Termush gi enhver et innblikk inn i eliteklassens prepping. Termush er både en apokalypsedystopi og en iskald beretning om menneskets forhold til seg selv, sine medmennesker og til naturen. Naturen synes å fremstå så underliggjort for Termush’ gjester at selv ikke total ødeleggelse av den appellerer til annet enn apati og forvirring. Romanen er også et skarpt skudd fra fortiden mot det å være menneske i dag, og ikke makte mer enn å flyte medstrøms i en surrealistisk hypervirkelighet i håp om å lande på en underholdende algoritme som kan gi «an overall impression of vagueness that can be very satisfying» (White, The White Lotus – Season 1: Arrivals, 2021). «It’s like we’re all entertaining each other while the world burns, right?» biter Harper Spiller fra seg ved frokostbordet i White Lotus. I Termush har verden brent ned. Underholdningen fortsetter – ikke helt uforstyrret, men ledelsen gjør så godt de kan.
Referanser
Helljesen, V. (u.å., februar 14.). nrk.no. Hentet 2024 fra 2000 atomsprengninger på 75 år: https://www.nrk.no/tidslinje_-utvikling-og-bruk-av-atomvapen-1.13783162
Holm, S. (2023). Termush. (S. Clayton, Overs.) London: Faber Editions.
White, M. (Regissør). (2021). The White Lotus – Season 1: Arrivals [Film].
White, M. (Regissør). (2022). The White Lotus – Season 2: Ciao [Film].
Legg igjen en kommentar