Gjengangeren i Kongehuset

Det er et ibsensk drama som nå utspiller seg med Kongehuset som scene mens høstens regntåke «ligger tungt over landskapet». Samfunnskritikken i Marius Høiby-dramaet er skarp.

I august har alles øyne vært vendt mot Kongehuset og familiens fortapte sønn Marius Høiby. Rusproblemer, raserianfall, trusler, influencere, og en ramponert leilighet med knust krystallkrone og kniv i veggen … det er nesten som Kongehuset 4. august lanserte sin egen realityserie. Men dramaets ingredienser gjør at det like gjerne kunne vært forfattet av 1800-tallets mest populære dramatiker: Henrik Ibsen. Utfordringene som har vært skjult innenfor husets fire vegger, minner om Ibsens dramatisering av borgerlige fasader og de infiserende hemmelighetene som ligger bak dem. I likhet med Ibsens skuespill inviterer også dette dramaet til refleksjon over samfunnets dobbeltmoral.

Henrik Ibsen skapte debatt fordi han turte å belyse betente og kritikkverdige temaer få andre omtalte da han på 1870- og 1880-tallet skrev sine samfunnskritiske dramaer. Ikke minst ble han både populær og upopulær fordi han tok med publikum inn bak fasaden i borgerskapets hus. Dramaene hans ble kalt titteskapsteater. Etter Ibsens strenge anvisninger ble teaterscenene omgjort til borgerlige stuer, og når sceneteppet gled til side kunne publikum titte inn som om en vegg var fjernet fra borgerskapshuset. Tidlig i august glir en vegg til side i Kongehuset og gir oss innsyn i en hemmelighet som Kongehuset sannsynligvis har vernet om over lang tid.

Dramaet som nå utspiller seg med Kongehuset som scene, har flere elementer av klassisk og ibsensk dramaturgi. Omdreiningspunktet i Ibsens dramaer er alltid en hemmelighet. Nora i Et dukkehjem (1879) har forfalsket en underskrift for å låne penger bak mannen Torvalds rygg, i En folkefiende (1882) er byens fremste inntektskilde en giftig miljøkatastrofe innbyggerne forsøker å holde skjult, og i Gjengangere (1881) har Fru Alving brukt hele livet på å verne om en plettfri fasade som skjuler ektemannens rusproblemer, «usømmelige lettsindigheter» og syfilisbefengte oppførsel. At Marius er rusavhengig og voldelig, bedriver lyssky utskeielser, og henger med gangstere, må vi anta at Kongehuset har arbeidet hardt for å hindre at når offentligheten. Som Ibsens karakterer har de voktet vel på sine hemmeligheter fordi de er redde for hva som vil skje om de kommer frem i lyset.

«Vi står veldig tett på, vi har visst det Marius har fortalt oss, visst om en del av disse problemkompleksene. Vil ikke gå i detaljer på det» uttalte Kronprins Håkon på en pressekonferanse 26. august. Hvor lenge de har visst, vet vi ikke, men Ibsens karakterer har ofte holdt hemmelighetene skjult i mange år. I Gjengangere har Fru Alving alene båret sin viten om ektemannens utagerende livsførsel gjennom hele ekteskapet og sønnen Osvalds oppvekst. Når hun åpner seg for familiens rådgiver og venn Pastor Manders, sjokkeres han så han «svimler» av det han får vite, og utbryter » [ … ] hele dette mangeårige samliv med Deres mann skulle ikke være annet enn en overdekket avgrunn!». Manders kan nesten ikke tro på hvordan hun har klart å holde dette skjult, og Fru Alving forteller at hun har måttet «kjempe på liv og død for at ingen skulle få vite hva mitt barns far var for et menneske». Osvald har rukket å bli 26-27 år når hemmeligheten avsløres. Marius er ikke en offentlig person har Mette-Marit uttalt flere ganger. Ordene får en helt ny dybde etter avsløringene gjennom august . Det er nesten ikke til å tro hvordan de har klart å holde dette skjult. Hvordan og hvor lenge Kongefamilien har kjempet for å verne om sin hemmelighet, vil vi kanskje aldri få vite detaljene i. Vi kan bare tenke oss. Men dramaet som avsløringene om Marius skaper,  «bringer lampen inn og setter den på bordet».  Gjennom mediene har vi fått plass på første rad.

Avsløringen av hemmeligheten i borgerskapsfamiliene publikum får besøke hos Ibsen, er alltid startskuddet for flere avsløringer og mye dramatikk. En viktig teknikk i Ibsens dramaer er retrospeksjon, der en hendelse fra fortiden blir kjent eller truer med å bli kjent og slik tvinger  frem endringer i nåtiden. I Ibsens dramaer handler det aller mest om hvordan karakterene håndterer avsløringene. Mens stadig ny informasjon om Marius’ lettsindigheter og «ryggesløse livsførsel» som Fru Alving ville omtalt det som, lekkes ut til oss gjennom mediene, venter vi fortsatt i spenning på Kongehuset håndtering.

At en hemmelighet sprekker, kan være en lettelse. Men hos Ibsen fører ikke avsløringene alltid med seg det de som har vernet om hemmelighetene, håper på. Endringene blir ikke slik de har drømt om. For Nora skjer ikke «det vidunderligste» der hun og Torvald møtes i en likestilt forståelse. Nora ender med å forlate Helmer-familiens hus. Dr. Stockmann i En folkefiende blir aldri anerkjent for å avdekke hvor giftig miljøet i hjembyen er. Han blir steinet. Barnehjemmet Fru Alving åpner for å opprettholde sin avdøde ektemanns omdømme, brenner ned. Når hun endelig forteller sønnen hemmeligheten, og forklarer at hun sendte ham hjemmefra fordi «Jeg syntes, barnet måtte forgiftes bare ved at ånde i dette tilsølede hjem», er det for sent. Osvald er smittet av faren, kanskje gjennom arvesynden. Kongehuset har knapt uttalt seg om Marius i mediene, og foreløpig er det nesten som om ingenting har skjedd. I den klassiske dramatikkens verden kommer alltid et vendepunkt før klimaks og en eventuell «happy ending» eller en tragisk forløsning. Hvordan handlingen videre spilles ut på Kongehusets dramaturgiske linje, er vanskelig å spå.

Om vi skal følge den ibsenske ånd, er tidspunktet nå kanskje heller inne for å se på hvordan Kongehuset er med på «å sette problemer under debatt». Ibsens mål med de samfunnskritiske dramaene var i tråd med den danske litteraturkritikeren Georg Brandes’ læresetning for hva litteratur og kunst skulle gjøre: «Det at en litteratur i våre dager lever, viser seg i at den setter problemer under debatt». Ibsens ønske med å skape en scene som etterlignet en ordinær borgerskapsstue, bunnet i at publikum skulle kjenne seg igjen. De som så, skulle identifisere seg med karakterene på scenen. Slik kunne de dra hjem og reflektere over eget liv: «Kunne dette ha hendt meg?» ville Ibsen at de skulle tenke. I Norge snakkes det lite om de skjulte «privilegier» øvre del av samfunnssjiktet har. «En går sig selv så let af minde», fastslår Pastor Manders i Gjengangere. Ryktene går om hvite middelklassehjem som arrangerer colaparties for 18-åringen og champagnefrokost for avkommet før ungdomsskolens 17. mai-tog, men det er til Grønland i Oslo Politiet og mediene drar for å dokumentere økt narkotikaproblematikk i Norge. Vold i nære relasjoner eksisterer også i etnisk norske velstandshjem, men vi liker ikke å snakke om det og velger heller å la oss sjokkere av «de andre» som må søke tilflukt på krisesentre. Kanskje kan publikum kjenne seg igjen i Kongehusets stue? Er det bare Marius som har diplomatpass til å krysse grenser?

Felles for Ibsens samfunnskritiske dramaer er pekefingeren som rettes mot borgerskapets dobbeltmoral. Vi har med Marius-dramaet fått innblikk bak en fasade som ikke bare viser kritikkverdige forhold internt i kongefamilien, men som også kan leses som en allegori på samfunnet vårt. Og som med Ibsens verker engasjerer ikke det bare det norske folk, men hele verden.

Referanser:
Ibsen, H. (2005). Gjengangere – Et familiedrama i tre akter. Bergen: Vigmostad Bjørke.

Illustrasjon: Gjengangere: Sceneutkast (1906), Edvard Munch

36 likes
Prev post: Hva er vår tids store fortelling?

Related posts

Tekstene på Metamodernista er skrevet av Karianne Gamkinn, lektor i norsk, litteraturelsker, skribent.

E-post